200 år med Forsvarets musikk
En historisk artikkel skrevet i forbindelse med 200-årsjubileet til Forsvarets musikk i 2018.
Forhistorien
Militærmusikk i Norge kan spores tilbake til 1600-tallet da alle kompanier hadde pipere og tamburer. Frem mot 1800-tallet hadde de en viktig strategisk funksjon under krigshandlinger og til å oppildne soldatene, men med nye militærstrategier mistet musikerne mange av sine rent militære oppgaver. Etter unionen med Sverige i 1814 ble den norske hæren organisert i fem infanteribrigader med hvert sitt janitsjarkorps, ledet av en tamburmajor. Det er vanskelig å vite hvor disse musikerne kom fra og hvilke kvalifikasjoner de hadde. Det fantes i alle fall ingen norsk musikkutdannelse for profesjonelle musikere.
Det var derfor musikkpedagogen Lars Roverud i 1815 utga skriftet «Et Blik paa Musikens Tilstand i Norge». Han mente at Norge etter bruddet med Danmark burde ta ansvar for rekruttering av musikere til de offentlige musikkpostene: stadsmusikantembetet, militærmusikken, organisttjenesten og skolenes sanglærer- og kantorstillinger.
For å understreke behovet for undervisning påstod Roverud at militærmusikerne i Christiania var selvlærte, og at de spilte så dårlig at de ikke kunne brukes i noe orkester. Musikerne i janitsjarorkesteret hadde elendige instrumenter, og hadde i et helt år bare spilt den samme musikken. Men de politiske myndighetene lot seg likevel ikke overbevise om at landet trengte en statsstøttet musikkskole.
Sammen med stadsmusikant Peder Thuesen hadde Roverud i flere år gitt arbeiderbarn på Bærum Verk musikkundervisning. Godseier Peder Anker betalte foreldrene for den tiden barna fikk fri fra arbeid for å få tid til undervisning og øving. De ble snart så flinke at de kunne danne «Det Ankerske Hautboistcorps» og medvirke på konserter i Christiania. For Roverud var det et bevis på at det fantes mange talentfulle barn i landets arbeiderklasse og bondestand. Da en ny hærordning trådte i kraft i januar 1818, kan Thuesen ha oppfordret de dyktigste i «Det Ankerske Hautboistcorps» til å verve seg, for han underviste militærmusikerne i 2. brigades janitsjarkorps som bestod av seks hoboister, tolv såkalte spillemenn, og en tamburmajor. Roverud underviste soldatene i sang.
Som aspiranter til ett av landets fem brigadekorps, fikk fattige arbeiderbarn og bondegutter gratis undervisning, instrument, uniform, underhold, og med tiden også litt lønn. Hoboistene var undersersjanter, mens musikerne i korpset var vanlige soldater med dårligere lønn. Selv om forholdene bedret seg utover 1800-tallet, var musikerne avhengig av å ta private spilleoppdrag på fritiden, enten for stadsmusikanten så lenge ordningen eksisterte, eller som innleide musikere i de private musikkselskapene.
Bevarte regnskap fra de private musikkselskapene i Christiania, Bergen og Trondhjem viser at blåsere fra militærmusikken ble engasjert mot betaling fordi «besteborgerne» bare spilte klaver og strykeinstrumenter, eller i beste fall fløyte. Blåserne ble på samme måte engasjert til å spille i de private teaterorkestrene.
Musikk blir politikk
Unionskongen Carl Johan var engstelig for alt som kunne tolkes som et gryende opprør i Norge. Han hadde nedlagt forbud mot feiringen av 17. mai som norsk nasjonaldag, men det ble møtt med motstand. Striden nådde et klimaks da kommandanten på Akershus festning i 1829 sendte ut kavaleriet for å spre folkemengden som hadde samlet seg for å synge nasjonalsanger.
I de følgende årene roet situasjonen seg, men 17. mai 1836 lot kommandant Barthold Hagemann seg overtale til å la vaktparaden gå gjennom byens gater ledsaget av militærmusikken, som til folks store begeistring spilte nasjonalsangen «Sønner av Norge» og flaggsangen.
I noen uker var kommandanten byens mest populære person, men 23. juni ble han han avskjediget. Det ble møtt med demonstrasjoner, og det spente forholdet ble ytterligere forsterket ved at Carl Johan uken etter også oppløste Stortinget. «Den gamle Skade på Statens Bryst er brudt op igjen i et mørkerødt Sår lige under Hjertekulen», var Henrik Wergelands kommentar.
Året etter møtte folkemengden igjen opp ved vaktparaden og oppfordret militærmusikken til å spille nasjonalsangen. Da det ikke lyktes, sang folk uten akkompagnement mens de gikk til Hagemanns bolig for å hylle ham med hurrarop. Dermed fikk musikken en politisk rolle som gjorde brigademusikken til et populært innslag i bybildet når nordmennene endelig fikk feire 17. mai uten kongelig innblanding.
Læremestre fra utlandet
Bortsett fra stadsmusikantens menn fantes det få musikere som kunne undervise i orkesterinstrumenter. Det endret seg da stadsmusikantembetets enerett på musikkutøvelse ble opphevet gjennom nye håndverkslover i 1837 Dyktige kaféeiere engasjerte i 1840 og 1850 de tyske orkestrene Harz-Musikverein og Schwarzenbacher Kapelle for å underholde gjestene. Flere av musikerne valgte å slå seg ned som orkestermusikere, organister og musikklærere rundt om i landet. De behersket stryke- og blåseinstrumenter og lot seg også engasjere som instruktører for militærkorpsene i Halden (Fr. Aug. Reissiger) og Trondheim (E. Arnstädt). Marinemusikken, som ble opprettet i Stavern i 1820 og senere flyttet til Horten, fikk i 1843 den driftige Wilhelm Zogbaum som leder.
Militærmusikken i hovedstaden fikk et betydelig oppsving da den italienske musikeren Paolo Sperati ble leder fra 1854. Han gjorde mye for å heve musikernes musikalske ferdigheter og bedre arbeidsforhold og lønnsnivå. Fiolinistene Gudbrand Bøhn, Johan Svendsen og Johan Halvorsen er noen av de meste kjente musikerne som spilte under hans taktstokk. Militærmusikken var et populært innslag i bybildet og gikk bare under tilnavnet «Speratimusikken».
Klasseskille
Som vervede soldater var musikerne underordnet et strengt militært regime. Det fikk Gudbrand Bøhn erfare. I 1859 fikk den 20 år gamle gutten 25 slag på ryggen for en ubetydelig forseelse: han kom inn til kaptein Meinerts med militærlue, men hadde en sivil under frakken, som han tok på seg når han kom utenfor, fordi han ikke likte å gå i uniform.
Avstraffelsen førte til alvorlige demonstrasjoner og en offentlig debatt med ønsket om en ny militær straffelov. Bøhn var allerede en kjent fiolinist i det borgerlige musikkmiljøet som engasjerte seg på hans vegne. Militærmusikere ble fortsatt regnet som en del av arbeiderklassen, men en begavet musiker hadde en mulighet til å krysse klassebarrierene og ende opp i samme kategori som diktere og vitenskapsmenn. En ny tid var på vei.
Friluftskonserter for den «simplere klasse»
Den økte industrialiseringen i annen halvdel av 1800-tallet førte til en sterk befolkningsvekst i byene. Industriarbeiderne hadde verken økonomi eller åndelig overskudd til å oppsøke musikalske fornøyelser etter en lang arbeidsdag, som kunne vare fra 14 til 16 timer. For å gi den «simplere Klasse» en mulighet til å høre god musikk, fikk noen offiserer overtalt brigademusikkens ledelse til å gi gratiskonserter i slottsparken sommeren 1862. Flere tusen mennesker strømmet til, og i de følgende årene ga rike borgere økonomisk støtte, slik at det vellykkede forsøket kunne fortsette.
Formålet var ikke bare å gi den «simple Mand» en musikkopplevelse. Initiativtakerne trodde at konsertenes positive virkning kunne holde arbeiderne borte fra hor og svir! Marsjer og populære danser hadde vært korpsenes viktigste repertoar når de utover i 1820-årene begynte å spille i friluft. Nå ble repertoaret utvidet med krevende operaouverturer og bearbeidelser av klassisk symfonisk musikk. Slik fikk militærmusikken en viktig oppgave i arbeidet med å gjøre den mer avanserte musikklitteraturen tilgjengelig for arbeiderklassen.
Restauranteierne engasjerte militærkorpsene til å spille i nærheten av utekaféene, for de visste at det ville øke salg og trivsel. Alt dette ble en god ekstrainntekt for militærmusikerne, som med opprettelsen av tivoli og liknende underholdningsetablissementer fikk enda flere oppdrag. Arbeidet med å gi de lavere samfunnsklasser del i «høykulturelle» musikkformer, fortsatte utover i 1880-årene. Under komponisten Ole Olsens ledelse ble 2. brigades musikkorps et forbilde for de øvrige korpsene. Olsen arrangerte regelmessige søndagskonserter, leide inn førsteklasses solister og utvidet korpsrepertoaret med arrangementer og transkripsjoner av samtidskomponister som Wagner, Berlioz, Grieg og Svendsen. Da Johannes Haarklou omtrent samtidig arrangerte statsstøttede populærkonserter for «de mindre bemidlede Klasser», bestod orkesteret av musikere fra teaterorkesteret og militærmusikken.
Utdanning
Mange av elevene behersket både blåse- og strykeinstrumenter. Forsvarets budsjettoversikter viser at de forskjellige brigadekorpsene hadde fast avlønnede musikkinstruktører, i noen tilfeller også sanginstruktører. I tillegg til instrumentalundervisning ble det undervist i musikkteori og arrangering. Eksamenskonsertene var offentlige, og publikum strømmet til for å høre de solistiske
innslagene. Da det i 1863 ble det søkt om opprettelse av et musikkakademi, ønsket forslagsstillerne å få overført den musikkundervisningen til akademiet mot at militærmusikken fikk et visst antall friplasser. Argumentasjonen var at grunnutdanningen i musikk kunne benyttes i en hvilken som helst musikalsk stilling, og militærmusikerne hadde mange spilleoppdrag i det sivile samfunnet. Søknaden ble avslått, men samtidig ble det bevilget penger slik at hvert militærkorps kunne ta opp ti musikkelever som parallelt med undervisningen fikk praksis i korpset.
Skal vi tro det Johann Gottfried Conradi skriver i Kortfattet historisk Oversigt over Musikens Udvikling og nuværende Standpunkt i Norge i 1878, må undervisningskvaliteten ha vært vekslende. Conradi hevdet at man på «Blikinstrumenter maa nøjes med den ofte tarvelige Undervisning der meddeles ved de militære Musikskoler».
Etter et forgjeves forsøk på å opprette en «statsmusikkskole» i 1880, klarte Ludvig Mathias Lindeman og sønnen Peter i 1883 å grunnlegge en organistskole som tre år senere ble utvidet til et musikkonservatorium. Frem til århundreskiftet var det likevel slik at nesten alle blåserne i landets teater- og symfoniorkestre var utdannet ved de militære musikkskolene. Her fulgte musikkelevene studieplanene til sersjantutdanningen, noe som ga militærmusikerne en høyere status. Selve musikkstudiet ble avsluttet med en regimentsmusikerprøve med blant annet musikkteori og instrumentasjon i fagkretsen. De dyktigste kunne ta eksamen som musikkinstruktør, hvis de spilte klaver og behersket stryke- og blåseinstrumenter.
Nye 100 år
Årene før og etter unionsoppløsningen var en glansperiode for militærmusikken, men lønnen var fortsatt så beskjeden at musikere med familieforpliktelser måtte ta på seg alle de spilleoppdrag de kunne komme over: på tivoli, teater, restauranter, sangerfester og spill fra kirketårnene på høytidsdager. I 1899 ble det opprettet en musikkskole i Harstad som førte til opprettelsen av 6. brigades musikkorps i 1911. En av pådriverne for denne utviklingen var Ole Olsen som i 1899 ble utnevnt til kaptein og musikkinspektør for alle militærkorpsene i Norge. Sammen med komponister som Friedrich August Reissiger, Oscar Borg og Adolf Hansen hadde han bidratt med et utpreget norsk korpsrepertoar, og i de første ti-årene av 1900-tallet økte antall norske korpskomposisjoner i takt med den eksplosive fremveksten av den sivile korpsbevegelsen. Og med opprettelsen av Norges korpsforbund i 1918 fikk militærmusikerne nye oppgaver som pedagoger, dirigenter og forbilder for mange guttemusikanter.
Tusenvis av tilhørere møtte frem på korpskonsertene. Likevel ville Stortinget i 1927 nedlegge de militære korpsene, og det var ikke første gang. I 1887 forlangte staten at kommunene måtte være med på å finansiere utgiftene. Rikspolitikerne mente det måtte være deres ansvar å finansiere underholdning til byenes befolkning.
I 1937 ble korpsene videreført etter mange debatter og sterkt press. Oppturen ble kortvarig, for med Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge den 9. april 1940 oppstod det en helt ny situasjon. Konstituert statsråd Gulbrand Lunde ville gjerne bruke militækorpsene i Nasjonal Samlings propagandavirksomhet, men korpslederne svarte med å nedlegge virksomheten.
Tiden etter krigen bar preg av stor usikkerhet om militærmusikkens fremtidige funksjoner, men i 1953 vedtok Stortinget at den norske hæren skulle ha syv profesjonelle musikkorps. Siden den gang - det dreier seg om mer enn 60 år - har militærkorpsene forsøkt å tilpasse sin rolle i takt med samfunnsendringene.
Etter at staten overtok all høyere musikkutdanning fra 1973, ble de militære musikkskolene overflødige. Musikerne trengte ikke lenger en militær utdannelse og ble heretter ansatt på bakgrunn av prøvespill. Fra 1977 fikk kvinner formell adgang til forsvaret, og det førte til at de første kvinnelige musikerne ble ansatt på begynnelsen av 1980-tallet. Det må være en av de største endringene i militærmusikkens lange historie.
Forslag om reduksjon og nedleggelse er blitt lansert med jevne mellomrom, senest i 2016, men sterke protester fra samfunnet og landets musikkliv har sørget for at de fleste korpsene har fått leve videre. På begynnelsen av 2000-tallet ble riktignok distriktsmusikkorpsene i Halden og i Kristiansand nedlagt, men den musikalske kompetansen ble videreført ved opprettelsen av Det Norske Blåseensemble i Halden og ved at de fleste musikerne i Kristiansand gikk inn i byens nye symfoniorkester.
I 2020 heter de fem gjenværende korpsene Kongelige norske marines musikkorps (Horten), Luftforsvarets musikkorps (Trondheim), Sjøforsvarets musikkorps (Bergen), Hærens musikkorps (Harstad) og Forsvarets stabsmusikkorps (Oslo). Tilknytningen til de forskjellige forsvarsgrenene er blitt tydeligere, og oppgavene er ikke bare regionale, men like gjerne nasjonale.
Repertoaret har et musikkhistorisk spekter som strekker seg fra tidlig barokk til samtidsmusikk, pop, jazz og rock. Det er satset på nye konsert- og formidlingsformer, alt fra barnehagekonserter til kirkekonserter og institusjonsbesøk. Gateparader og representasjonsoppdrag for kongehus, regjering og forsvaret er fortsatt de mest sentrale oppgaver for musikken i forsvaret. De norske militærkorpsene er på samme internasjonale nivå som symfoniorkestrene, og den høye kvaliteten på plateinnspillinger og konserter i inn- og utland har vakt oppmerksomhet og bidratt til å gi det norske forsvaret et godt omdømme.