MMU.950031-044

Krigsseilerne

Her kan du lese noen fakta om krigseilerne og innsatsen under 1. og 2. verdenskrig

Norske skip og sjøfolk stod for Norges viktigste bidrag til de alliertes seier under andre verdenskrig. Sivile skip som fraktet drivstoff, soldater, våpen, stål og andre krigsviktige varer spilte en avgjørende rolle for å vinne krigen. Sjøfolkene om bord hadde like farlig tjeneste som soldatene på slagmarken, og etter krigen ble de omtalt som krigsseilere. Senere har det blitt vanlig å også regne som krigsseilerne de som seilte i nøytral fart 1939-40, i Marinen, i hjemmeflåten, i tillegg til de utenlandske sjøfolkene og de som seilte under første verdenskrig. Krigsseilerne var både menn og kvinner. De var foreldre og familieforsørgere. Flere tusen var også barn mellom 14 og 18 år.

FØRSTE VERDENSKRIG

Under den første verdenskrigen var Norge formelt sett nøytral og ikke en del av krigføringen. Siden handelsflåten fraktet mange varer for de allierte og Storbritannia overtok deler av flåten, ble Norge i ettertid kalt «den nøytrale allierte». Sjøfolkene om bord de norske skipene ble hardt rammet av miner og ubåtangrep. Minst 2100 norske og utenlandske sjøfolk på norske skip mistet livet i krigsforlis under første verdenskrig.

DEN GLEMTE KRIGEN FØR 9. APRIL

Andre verdenskrig startet for norske sjøfolk allerede den 3. september 1939. Norske skip seilte som nøytrale. Likevel fraktet de krigsviktige varer for de allierte og ble dermed tidlig utsatt for krigsforlis. Innen 9. april 1940 forliste 58 norske skip med nær 400 omkomne mannskap og passasjerer. Dette er blitt kalt “Den glemte krigen”.

OKKUPASJON OG STATSREDERI

Norge var verdens fjerde største skipsfartsnasjon i 1939, en stormakt på havet. Da landet ble angrepet av Nazi-Tyskland 9. april 1940, ble det viktig for de krigførende å sikre seg kontrollen over rundt tusen norske skip og 30 000 sjøfolk som befant seg på alle verdens hav. Mens den norske regjeringen var på flukt fra de tyske invasjonsstyrkene, rekvirerte den alle større skip inn i ett felles statsrederi, Nortraship. Dermed kom størsteparten av den norske handelsflåten under alliert kontroll og sjøfolkene kunne seile videre med norske flagg og tjene penger for den norske eksilregjeringen. Det styrket den norske eksil-regjeringen politisk og økonomisk, men av størst betydning: det sikret sårt trengte transportmidler for de allierte.

Hjemmeflåten var norske skip som befant seg i tysk-okkuperte Norge. De seilte gjennom hele krigen med livsviktige forsyninger til sivilbefolkningen. Skipene måtte også frakte soldater og utstyr for okkupasjonsmakten og ble derfor utsatt for stadige angrep fra allierte styrker. Sjøfolkene om bord kalles hjemmeseilere, og de kunne bli arrestert dersom de nektet å seile. I uteflåten var det heller ikke frivillig å seile. Det var arbeidsplikt, og norske eksilmyndigheter fikk god hjelp av de allierte til å håndheve denne overfor sjøfolkene.

STOR BETYDNING

Under andre verdenskrig var det ingen landjord som forbant de tre store allierte; Sovjetunionen, Storbritannia og USA. Dermed måtte nesten all transport mellom dem skje på havet. For Storbritannia var tilgangen på drivstoff av svært stor betydning. Norske redere hadde før krigen bygget opp verdens mest moderne tankskipsflåte. Tilgangen til disse skipene var avgjørende, da Nazi-Tysklands angrep på Storbritannia var på det mest intense under “The Battle of Britain”, fra juli til oktober 1940. Om lag halvparten av britenes drivstoff ble da fraktet til øyriket på norske skip.

Senere i krigen deltok krigsseilerne i flere store operasjoner. I de allierte invasjonene av Nord-Afrika, Italia og på D-dagen var norske skip og sjøfolk med og brakte forsyninger til de militære styrkene.

FARLIG TJENESTE

Den sikreste måten å beskytte skipene på var å samle dem i større konvoier. Disse varierte i størrelse, men kunne ofte utgjøre mellom 40 og 60 skip. Vanligvis hadde konvoiene militær beskyttelse, bl.a. av norske marinefartøyer. Det kunne være en stor nervepåkjenning å seile i konvoi; å oppleve et angrep eller bare å vente på hva som kanskje ville kunne skje. Særlig vondt var det å se andre torpederte sjøfolk ligge i sjøen uten å kunne redde dem. Det var kun den siste båten i konvoien som fikk lov til dette.

Særlig i Atlanterhavet satte Nazi-Tyskland mye inn for å ramme den allierte skipstrafikken. Mest fryktet var ubåtene som nærmest kunne angripe hvor som helst. Krigsskip seilte rundt på verdenshavene for å senke allierte skip eller kapre skipene og ta sjøfolkene til fange. Fra luften truet bombefly. Skip måtte også unngå å seile på miner. I andre deler av verden var handelsskipene utsatt for angrep fra japanske eller italienske styrker.

De farlige seilasene fikk dødelige konsekvenser for mer enn 4000 norske krigsseilerne, inkludert marine- og hjemmeseilere. Enda flere kunne blitt drept under de mange torpederingene i den norske uteflåten, men godt sjømannskap og sikkerhetsutstyr bidro til at nesten 80 % i gjennomsnitt overlevde når et skip forliste.

Bak tallene på omkomne skjuler det seg mye lidelse. Et dødsfall rammet dessuten de som ble igjen. Kvinner mistet en ektemann, og barn mistet en far. Konsekvensene av å bli enke eller farløs i et okkupert og senere fritt Norge, betød ofte en hard tilværelse med trange kår.

Den norske handelsflåten var helt avhengige av utenlandske sjøfolk. I 1943 var hver fjerde sjømann utenlandsk. De kom fra nesten 100 nasjoner – flest fra Storbritannia, Kina, India og Canada. Nær tusen utenlandske sjøfolk omkom på norske skip i løpet av krigen.

VANSKELIG FRED

Innsatsen kunne også koste dyrt for de som overlevde krigsseilasene. Opplevelsene under krigen var noe de fleste ikke bare kunne legge fra seg da freden kom. Samtidig møtte krigsseilerne et samfunn som i liten grad visste å forstå eller verdsette deres innsats. Og da traumene noen år senere for mange kom som resultat av år fylt med frykt og voldsomme opplevelser, hadde verken helse- eller trygdevesen de nødvendige kunnskapene til å ta vare på datidens veteraner. Krigsseilerne tapte også kampen om pengene i det såkalte «Nortraships hemmelige fond», og det ble et symbol på samfunnets manglende anerkjennelse av deres innsats.

OPPREISNING

I 2013 kom Norges forsvarsminister med en offisiell unnskyldning for hvordan Norge hadde behandlet sine krigsseilere etter 1945. Dette skjedde etter en lang og gradvis erkjennelse i det norske samfunnet over krigsseilernes innsats og betydning. I 1968 fikk krigsseilere lettere tilgang på krigspensjon, og i 1972 fikk de som seilte for Nortraship en æreslønn, en såkalt Ex Gratia-utbetaling. På 1990-ble historien om handelsflåten i krig forsket fram og publisert i fem bind. I løpet av det siste tiåret har krigsseilerne fått en enda sterkere posisjon i det norske folks bevissthet, ikke minst takket være Jon Michelets romanserie om krigsseiler Halvor Skramstad. I 2016 lanserte Norsk senter for krigsseilerhistorie i samarbeid med frivillige fra sjømannsforeninger i Norge, det digitale Krigsseilerregisteret. Her hedres krigsseilerne gjennom å dokumentere hver enkelt krigsseilers innsats på sin egen nettside.

Det er mange gode måter å ære krigsseilerne på.